210 De store greske filosofer

Med sitt syn på lovmessighet og årsakssammenheng i naturen, beredte de gamle greske filosofer grunnen for det vitenskapelige verdensbilde. Filosofenes lære ble spredt med sofistene (dvs. ”visdomsdyrkerne”) som vandret fra bystat til bystat og med sin veltalenhet samlet tilhørerskarer på torvene, drevne som de var i diskusjonskunst og retorikk. Slik virket de også som lærere og folkeoppdragere.
Sofistikken er den mest sentrale kulturbevegelse i det 5. århundres Hellas. Sokrates og Platon er de to mest berømte filosofer innenfor den sofistiske tradisjon.

Sokrates
Sokrates (ca. 469 f. Kr. – 399) inntar en særstilling blant de greske filosofer, ved den store innflytelse han fikk på hele ettertidens tenkning. Sokrates anerkjente kun ett gode: kunnskap, og ett onde: uvitenhet. Viten var for Sokrates identisk med dyd.

Med sin tro på en kosmisk lovmessighet, skjønnhet og harmoni, lærte Sokrates at mennesket ikke er ondt av natur, men av uvitenhet, av mangel på innsikt. Menneskets høyeste mål er gjennom fornuft og godhet å få del i den kosmiske harmoni og lykke (eudaimonia).

Individets overensstemmelse med logos er lønn i seg selv: ”Den gode og edle mann og kvinne kaller jeg nemlig lykkelig, den urettferdige og slette, ulykkelig”.
Den som gjør urett handler i strid med fornuften. Å gjøre urett strider mot ”areté”, eller den sjelelige fullkommenhet som er alle tings kjerne. En av hans hovedpåstander var at rettferdighet nødvendigvis måtte føre til lykksalighet.

Sokrates skrev intet selv, som man kjenner til. Hans dialoger er blitt overlevert oss gjennom Xenofons og Platons skrifter. De tegner et bilde av en uredd person med stor humoristisk sans, med ett mål i livet: å lede menneskene til sannheten. Uavlatelig flakket han omkring i gater og torv i Athen og innlot seg i samtaler med alle og enhver, særlig med ungdommen.

Særlig var det de etiske forhold som opptok ham. Gjennom sine samtaler søkte Sokrates å gi sin samtalepartner selvinnsikt. Sine spørsmål formulerte han på en måte som brakte samtalepartneren i villrede, slik at denne oppdaget at han ikke visste det han mente å vite.

Sokrates virksomhet skaffet ham ikke bare mange venner og disipler, men også mange fiender. Han ble anklaget for å forlede ungdommen ved å lære ungdommen å reflektere over de sedelige spørsmål i stedet for blindt å godta de overleverte moralske grunnsetninger, dels for ikke å tro på Statens guder.

Men anklagen hadde i virkeligheten en politisk bakgrunn, da Sokrates var kjent som motstander av Athens demokratiske statsforfatning, som ga selv de mest ukyndige borgere innflytelse på de viktigste politiske anliggender, og førerne for det aristokratiske parti, som hadde utøvet et redselsherredømme i Athen, hadde hørt til hans omgangskrets.

Etter et forsvar som mer var egnet til å forbitre dommerne, enn til å stemme dem gunstig, ble Sokrates dømt til døden.

Sokrates ville lære oss å definere våre begreper, slik at vi skulle komme til den rette erkjennelse om det vi mente å vite.

Platon forteller i Apologien om Sokrates reaksjon på dødsdommen og at han med den største sinnsro tømte giftbegeret: «Alt tyder på at det som er hendt meg, er noe godt, og vi har neppe rett, alle vi, som er tilbøyelige til å tro, at døden er en ulykke”.
Selv om anklagen mot Sokrates klart var av religiøs art, han skulle ikke ha foretatt den behørige dyrkelse av Athens lokalguder, som statens beskyttere, var prosessens egentlige bakgrunn hans kritikk av manglende sakkyndighet i statsstyrelsen, da de fleste embeter ble besatt ved loddtrekning mellom borgerne, og hans forbindelse med Kritias, hovedmannen bak aristokratdiktaturet, kjent som de tretti tyranner, en marionettregjering innsatt av Sparta etter den Peloponnesiske krig.

Platon

Platon (427  – 347 f. Kr.) regnes som den største av Hellas filosofer.
Filosofien han målbærer i sine verker, skulle få den største betydning for vår europeiske sivilisasjon.

Gjennom videreføring i nyplatonismen, som får sitt moderne gjennombrudd i den florentinske renessanse i siste halvdel av 1400-tallet, inspirerer platonismen til de skjønneste kunstverk innen diktning og plastisk kunst, og til fremveksten av moderne naturvitenskap.

Renessansens malekunst, diktning og filosofi har funnet inspirasjon i nyplatonismen. Vi kan spore den i eksempelvis Shakespeares diktning og i romantikken. Den gnostiske mystikk og platonismen får betydning for Luthers reformasjon og for Keplers oppdagelse av de matematiske formler for planetenes baner og omløp (publisert i 1609), en skjellsettende begivenhet i naturvitenskapens utvikling.

Men det vil være feil å tro at Platons filosofi, platonismen, er én manns verk, kun unnfanget av Platon selv. Kjernen i Platons mest kjente filosofiske anskuelser, idelæren, har sin rot i mystikken.

Selv om han var utgått fra den naturfilosofiske tradisjon, var Platon sterkt påvirket av den eleusinske mysteriekult, orfisismen og pythagoreerne, hvis skole han hadde besøkt i Syd-Italia. I Egypt var han blitt innviet i tempelprestenes religiøse, vitenskapelige og politiske tradisjon. (Naukratis var allerede på Platons tid en gammel gresk koloni i Egypt.)

Mystikken, den indre søken etter sjelens forening med sitt guddommelige utspring, dukker frem i den eleusinske mysteriekult i Hellas i det 6. årh., med utgangspunkt i Dionysoskulten, trolig inspirert av Isis- og Osiriskulten i Egypt. Kulten, som fant sted i det store mysteriehus i Eleusis, har således orientalske aner, med rot i gammel fruktbarhetsreligion og gjenfødelsestro.

Orfisismen er Hellas største mysterie- og frelsesreligion og har preget idéverdenen innenfor den europeiske kultur. Orfikerne søkte frelse og forening med guddommen gjennom en from og asketisk livsførsel, bønn og renselse. Målet var sjelens forvandling til gudlikhet i møtet med det hellige.
Dette er også kjernen i det som er kjent som gnostisk mystikk, gnostisismen, som opprinnelig preget urkristendommen og dukket frem igjen i renessansen (med ideer som lever videre i frimureriet). Jordelivet ble betraktet som et sjelens ulykkelige eksil og legemet som dens grav. Sjelen lengter derfor etter å vende tilbake til verdenssjelen som den har måttet forlate ved et fall ned i materiens verden.

Dette er noe av bakteppet for Platons berømte idélære. Hva vi erfarer og sanser i sjelens legemlige tilværelse, er utgått fra og inneholdt i en guddommelig skaper. Erfarings- og sanseverdenen har derfor sitt utspring i den guddommelige tanke, det logos som styrer verden, hvor det for oss erfarings- og sansbare eksisterer i sin egentlige essens eller fullkommenhet, som guddommelige ideer (vi kan gjerne sammenligne dem med matematiske formler og naturlovene).

Idéen er kun én, men dens begripbare avglans kan i materien anta mange former. Kjærligheten, den egentlige, ikke kjødelig-erotiske kjærlighet, er den eneste idé som finnes i oss i sin egentlige, guddommelige essens, og som derfor kan lede oss tilbake til Gud. Alt hva som finnes av skjønnhet i jordelivet er bare en avglans av selve Skjønnhetens og Kjærlighetens vesen, nemlig deres utspring i Gud.

Fordi sjelen, før den ble sendt i eksil i legemets grav, i sin himmelske tilværelse skuet Guds Skjønnhet, bærer den i seg et vagt minne om selve Skjønnheten og søker den i jordelivet, men bærer i seg en lengsel etter utfrielse og forening med sitt guddommelige opphav.

Platon, som av Sokrates var blitt vunnet for filosofien, og var hans fremste elev, hadde lært den eleatiske filosofi å kjenne. Denne filosofi la vekt på enheten og uforanderligheten av det absolutte og henlegger mangfoldighet og foranderlighet til skinnets verden.

For Platon er den virkelige verden kun et ufullkomment speilbilde av den ideale verden. Menneskets lengsel mot den ideelle verden av skjønnhet og godhet vekkes gjennom kjærligheten (Eros), som uttrykker det skjønnes og godes idé, fordi sjelen bærer i seg Eros udødelige vesen.

Platons Eros er betattheten, henrykkelsen, entusiasmen (furor), den kraft med hvilken guddommen tenner sinnets glød og fører sjelen til en ekstatisk skuen av en oversanselig, ideenes, guddommelige verden. Når et menneske, ved synet av den jordiske skjønnhet føler minnet våkne om den himmelske skjønnhet, vil det hige etter foreningen med den overjordiske skjønnhet. Kun et menneske renset for alt kjødelig begjær formår å nå til gjenforeningen med det egentlig værende.

Troen på det største og beste som rådende makt og innerste kraft i tilværelsen, og sorgen over å se hvor vanskelig det er for denne makt å seire i den småborgerlige verden som vi lever i, er grunntonen i Platons filosofi. I sine dialoger stiller Platon opp som forbilder for menneskene de fire kardinaldyder, Visdom, Mot, Måtehold og Rettferdighet. I sum utgjør deres harmoni rettskaffenhet.

Om disse, godhetens vesen, dreier seg hele hans tanke, i hans morallære og i hans statslære (politikk).
Kun det er verdifullt i menneskets tilværelse, som har sammenheng med, eller er avbilde av det evige. Gjennom tingenes mangfoldighet, ser man det vesentlige skinne frem, det som gir dem sammenheng og verdi. Det er ideene, det som er evig, ikke avhengig av tid, sted og omstendigheter, uavhengig av materien, men som gir den sitt stempel.

Platon beskriver i dialogen Kritias et idealsamfunn som han henlegger utenfor Herkules søyler (Gibraltar), og som han kaller Atlantis. Platons skildring av Atlantis gjør det klart at det ikke dreier seg om et virkelig sted, men om en tenkt idealstat som aldri har eksistert.

Platon opprettet sin filosofiskole, Akademiet, i Aten i 380 og tilbrakte her sine siste leveår med å undervise.

I sin etikk, læren om hva som er riktig og galt, hva som er ondt og hva som er godt, legger Platon vekt på det intellektuelle liv.
De sanselige gleder er ikke det egentlige gode, for de er korte og forbigående. Platon sammenlignet dem med å klø seg, det må gjøres om og om igjen.

Det gode består i kunnskap vunnet gjennom abstrakt tenkning, en form for kontemplering av ideene, fordi objektet er evig. Derfor er de intellektuelle gleder de virkelige, varige gleder.

I Republikken beskriver Platon sin ideale stat. Utgangspunktet var bystaten, slik han kjente dem fra Hellas.
Der er arbeidsdeling etter enhvers evner og dugelighet. Borgerne er inndelt i tre klasser, øverst herskerne eller vokterne, dernest den militære klasse og nederst kunstnerne og arbeiderne. Fra den nederste klasse kan en gjennom dugelighet arbeide seg opp til den øverste. I idealstaten finnes også slaver.

Herskerklassen vil få undervisning i matematikk og astronomi, som lærer en om sfærenes guddommelige harmoni (basert på Pythagoras lære og tallmystikk). Statens oppgave er ideelt sett å gjenskape den kosmiske harmoni i jordelivet. (Den samme idé som Kristus uttrykte i ”som i himmelen, så og på jorden”.)

Når de potensielle herskere når tretti års alder, skal de undervises i filosofi i fem år. I den perfekte stat råder absolutt rettferdighet.
Staten skal styres av en filosof-konge. Kvinner og menn skal være fullt ut likestilte og få samme utdannelse. Kvinner skulle også delta i militære strider.
For de to øverste klasser skulle privat eiendom være forbudt og familieliv ikke tillatt, for best å kunne tjene staten. Bare menn mellom 25 og 55 år og kvinner mellom 20 og 40 skulle ha lov til å avle barn.

Platon er blitt beskyldt for å ha skapt ideen om den totalitære stat. Selvsagt var Platons siktemål et annet enn det de moderne diktatorer har stått for. Gjennom oppdragelse, læring, og visdom skulle en uselvisk hersker sørge for alle borgeres ve og vel i et harmonisk og rettferdig samfunn.

I Platons og de store greske tenkeres filosofi samles alle filosofiske problemstillinger som er blitt berørt av senere filosofer opp gjennom historien. De største av dem er Platon og Aristoteles. Platons filosofi (og kristendommen) har mer enn noen annen virket formende på vår vestlige sivilisasjon.

Aristoteles

Aristoteles (født 384 f. Kr. i Stageira, død 322 i Chalkis) studerte under Platon i tjue år og skulle nå samme berømmelse som sin lærer. Han er den mest omfattende filosof og vitenskapsmann i oldtiden.

Ennå mens Platon levde, forholdet mellom dem synes å ha vært kjølig, opprettet han sin egen filosofiskole i Aten, under navnet Lykeion (Lyceum). Fra 342 til 335 levde han ved det makedoniske hoff og var Alexander den stores lærer.

Aristoteles favnet hele sin tids vitenskap. Hans filosofi står som et av de betydeligste verker som menneskeånden har frembrakt.

Filip av Makedonia hadde erobret Hellas, og hans sønn Alexander skulle virkeliggjøre hans drøm om å erobre Asia. Fra de erobrede land sendte Alexander botaniske og zoologiske eksemplarer til Aristoteles, som grunnla zoologien som vitenskap, med de første forsøk på systematikk med klassifisering av dyrene i grupper.

For Aristoteles er forskerens mål å finne den faste gjennomførte begrunnelse. Overalt er oppgaven å systematisere, å skille det vesentlige og nødvendige fra det uvesentlige og tilfeldige. Kun det er viten som ikke rommer noen usikkerhet. Aristoteles er grunnlegger av logikken som egen kunnskapsgren. Den skal være en rettleder for tanken og føre den til full klarhet.

Bevis deler han i det induktive, som går fra det enkelte, første sikre, til det allmenne, og det deduktive, som går fra det allmenne til det enkelte. Den siste metode er den vitenskapeligste, mens den første er det mest overbevisende, skjønt de når ikke den fullstendige allmenngyldighet.

Aristoteles arvet Platons filosofi, men var i opposisjon til hans idélære. Aristoteles taler om formene, ikke om ideene. Formene er et skjult potensial for skapelsen. Ideene blir til virkelighet for så vidt som de former seg i stoffet.
I bunn og grunn faller likevel Platons og Aristoteles filosofi sammen i erkjennelsen av det evige indre vesen, enten man kaller det idé eller form. (Skulle man bruke en moderne lignelse, kunne man si at form er hva vi kaller gener, og ideen selve den guddommelige ånd som har skapt dem.)

Formen er den kraft eller energi hvorved materien får sin skikkelse. Alt det eksisterende er et system av formål, av anlegg som utfoldes. Verden beveges av Gud, som selv er ubevegelig. Alt settes i bevegelse ved at alt begjærer å nå det fullkomne, det guddommelige.
Verden, med dens skjønnhet, harmoni og fornuftige orden må ha en byggmester bak seg, som har frembrakt denne orden. Det er igjen den gamle egyptiske forestilling, personifisert i gudinnen Ma-at. Denne orden er den usynlige Guds synlige bilde og rettferdighet.

”Gud setter verden i bevegelse ved å utgjøre gjenstanden for verdens lengsel”, sier Aristoteles i sin metafysikk, og bevegelsens kilde er kjærligheten, skapningens lengsel mot Gud. For alle ting higer mot den fullkomne form, det høyeste trinn på tilværelsens skala.
Naturen tilstreber fullkommenhet. ”Et slikt prinsipp ligger til grunn for himmelen og hele naturen”, sier Aristoteles. Alle ting har et formål, for ”Gud og naturen gjør ingenting uten en hensikt”.

Legemene er verdenssjelens stofflige fremtredelsesformer, som arbeider seg frem gjennom en stadig høyere utvikling. I likhet med sin læremester Platon, så Aristoteles verden som underlagt en tanke, ledet av en vilje som til formål har det gode. (Denne idé, at utforskning av naturen, dypest sett var en søken etter erkjennelse av Gud i skaperverket, var på mange måter selve drivkraften i naturvitenskapen til langt inn på 1700-tallet.)

Lavest forbinder sjelen seg ubevisst med plantene, med dyrene har sjelen utviklet seg til sansefornemmelser, og som den høyeste livsfunksjon fremstår mennesket med tenkeevne og fornuft, som er i stand til å utforske verden.
Det er fordi menneskesjelen har en guddommelig gnist, som ikke kan forgå, men som vil vende tilbake til den rene form i Gud selv. Men Aristoteles avviser sjelevandring og Platons gjenerindringslære som spekulasjoner, uten rot i vårt erfaringsgrunnlag.

I sin Politikk fremsetter Aristoteles sine tanker om staten og statsstyrelsen. Slaven ser han som en naturlig del av staten. Hans grunnsetning er at mennesket av naturen et politisk dyr (politikon zoon), for der er i den menneskelige natur et sosialt instinkt.

Der er tre mulige styringsformer, monarkiet, aristokratiet og demokratiet. Aristoteles er kritisk til demokratiet som umulig kan utgjøres av bare de beste, og som har en tendens til å utarte til pøbelvelde.
Dersom monarkiet og aristokratiet løper løpsk, vil de kunne forvandle seg til tyranni og oligarki (rikmannsvelde). Den ideelle løsning er et slags aristokratisk demokrati, et innskrenket kongedømme, med en velferdsstat ledet av de beste menn til gavn for alle.

Aristoteles verdensbilde var bygget opp av et system av roterende og gjennomsiktige krystallsfærer, med stjerner, planeter, sol og måne, knyttet til sine respektive sfærer.
Grensen mellom himmel og jord utgjøres av første sfære og det underste himmellegemet, månen. Legger man til Solen og de fem (den gang kjente) planeter, når man til sist opp i ”den syvende himmel”, hvorfra man skuer ut til selve guddommen, hvis ånd beveger den ytterste sfære med fiksstjernene, dvs. himmellegemene som ikke beveger seg, men hvis omdreining setter verdensaltet i bevegelse.

For Aristoteles er himmellegemene og deres sfærer dannet av et femte element, den guddommelige eteren, altså kvintessensen, som beveger seg som en fullkommen, ensartet sirkelbane omkring den stillestående jord. Sol, måne og stjerner er alle runde, derfor må også jorden være det. Slik er hans verdensbilde et uttrykk for forgjengernes kosmiske harmoni.

Liksom Platon, hever Aristoteles pedagogikken opp til en vitenskap. Formålet er å gjøre mennesket, gjennom oppdragelsen, skikket til å handle riktig, dvs. å bringe menneskenes drifter og følelser inn under fornuftens herredømme, dyden er å følge den gylne middelvei (Aristoteles skapte dette begrepet), slik at det kan bli harmonisk og lykkelig i livet.

I oppdragelsens tjeneste tillegger Aristoteles musikken og dramaet en psykologisk velgjørende virkning. Tragedien skal gjennom skjebnedramaet inngi tilskueren frykt og medlidenhet og virke som en sjelelig renselse, katharsis.

I retorikken fremhever Aristoteles den rette bruk av språket som redskap til å virke klarende og overbevisende på menneskers sinn.

Hellenismen
Gresk vitenskap i oldtiden

Alexander den Store førte sin hær like til Indus og la under seg det største imperium verden til da hadde sett, før han døde i Babylon i 323, trettitre år gammel.
Imperiet ble en smeltedigel av kulturer, filosofi, kunst, vitenskap og religioner og førte for første gang persere, babyloniere, jøder, egyptere og grekere sammen i et felles forum. Det skulle få avgjørende betydning for verdens historie og vestens sivilisasjon.

I denne smeltedigel fødtes hellenismen, den middelhavskultur som det romerske verdensrike skulle føre videre.
Etter Alexanders død, ble imperiet splittet i en rekke riker hvor hans generaler nedsatte seg som herskere som var bundet sammen i en felles kulturarv, til tross for politisk rivalisering. Gresk arkitektur og kultur fikk bre seg like til Indus.

Den hellenske kultur ga støtet til en mektig utvikling på det vitenskapelige og tekniske felt.
I Alexandria, byen Alexander hadde grunnlagt, opprettet Ptolemaios I i slutten av 300-tallet, oldtidens første virkelige universitet i Museion, som var viet til de ni muser, kunstens og vitenskapens guddommelige førere.

Her ble Aristoteles innsats på det naturhistoriske område ført videre av tidens fremste vitenskapsmenn. Det ble opprettet et astronomisk observatorium, en zoologisk og botanisk have med en enestående flora og fauna, tilveiebrakt for en stor del av Alexander selv, et anatomisk institutt hvor man foretok dissekering av dyr og henrettede forbrytere, samt oldtidens største bibliotek med over en halv million bokruller.
Statslønnede lærere kunne her konsentrere seg fullt ut om sin vitenskap.

Aristoteles elev Theophrastos fra Lesbos skulle i Museion utvikle botanikken som vitenskap. Etter ham er bevart to omfangsrike botaniske verker. Han inndelte plantene i arter og oppdaget plantenes kjønnede forplantning.
Herophilos, en ualminnelig fremragende lege, avdekket gjennom sine anatomiske undersøkelser nervesystemet, da han her kunne utføre dissekering, hvilket vanskelig kunne gjøres andre steder. Hans skrifter, som omfattet anatomi, øyensykdommer, med inngående beskrivelser av hjernens og øyets anatomi, undersøkelser over blodårene og fødselslære etc., er bare bevart i bruddstykker.

Oldtidens legekunst baserte seg på Hippokrates skrifter, som ble samlet og avskrevet i Museion.
Med sin kortvarige oppblomstring i Alexandria, skulle legekunsten nå sin høyeste utvikling i antikken, før Galen (2. årh. e. Kr.) i sine verker sammenfattet den forutgående utvikling og gjorde sine egne undersøkelser.
Også han bygget på det hippokratiske system, og nøt, liksom Aristoteles overordentlig autoritet i middeleladeren. Men dermed var det også for vitenskapenes utvikling etablert en hindring, som først begynte å brytes ned på 1500- og 1600-tallet.

Overbibliotekaren Kallimachos fra Kyrene forfattet på Ptolemaios IIs oppfordring en 120 binds katalog over Museions bibliotek, med kritiske noter (scholia) til forfatterne og deres verker, og Dionysos Thrax skrev den første egentlige greske grammatikk.

Astronomi

Eudoxos

fra Knidos (420 – 355 f. Kr.) var elev av Platon og en fremragende geometriker. Han grunnla en eksakt proporsjonslære og stilte opp et gjennomført system for planetenes bevegelser.
Innen astronomien gjorde grekerne skjellsettende oppdagelser. Platons elev Heracleides fra Pontos oppdaget omkring midten av 300-tallet at senteret for Merkurs og Venus bevegelser falt sammen med solens sentrum.
Han hevdet at Merkur og Venus roterte omkring solen, mens solen igjen roterte om jorden. Det var i virkeligheten det første spede brudd på den geosentriske teori, nemlig at planetene og solen beveget seg omkring jorden i sentrum.

Pytagoreernes og Heracleides teorier ble videreført i sin ytterste konsekvens av Aristarchos fra Samos, som omkring 250 f. kr. hevdet at solen sto stille og at jorden dreide seg om solen i en ”skrå sirkelbane”, samtidig med at den roterte.
Således frembraktes natt og dag og himmelkuppelens omdreining, på samme tid som solens vandring langs ekliptikken ble fullstendig forklart ved at jordens akse danner en vinkel med ekvator.

At fiksstjernehimmelen samtidig ikke forandret sitt utseende forklarte Aristarchos med dens uhyre avstand fra jorden. Han foregrep således Kopernikus verdenssystem med 1800 år.
Aristarchos var formodentlig den første som forsøkte å måle de kosmiske avstander. Hans metode til å bestemme solens og månens relative avstand fra Jorden var i prinsippet korrekt, men vanskelig å få til med den tids instrumenter. Solens avstand fra jorden fant han å være tyve ganger så stor som avstanden mellom jorden og månen (den er i virkeligheten nesten 400 ganger så stor).

Erathostenes

fra Kyrene i Afrika (ca. 275 – ca. 195 f. Kr.) som var overbibliotekar ved Museion, var bl.a. dikter, historiker, astronom, matematiker og geograf og var den første som utførte en virkelig måling av jordens omkrets. Han bestemte også med stor nøyaktighet ekliptikkens helning. Overbevisningen om jordens kuleform var den gang trengt igjennom i den lærde verden. Metoden besto derfor i å måle én grad av jordens omkrets og så gange den med 360.

Erathostenes visste at Alexandria lå på samme middagssirkel som Syene (Aswan), som lå 500 stadier mot syd, fordi en linje herfra til Alexandria skar Polarstjernen. Han var blitt fortalt i Syene at middagssolen ved sommersolverv skinte loddrett ned i en brønn. Men i Alexandria kunne solen aldri komme i zenith. Ved å reise en stang i Alexandria samme dag, målte han pelens skygge, eller solens innfallsvinkel til 7 1/5 grad, dvs. 1/50 del av jordomkretsen, som altså var avstanden mellom Syene og Alexandria. Ved å gange 5000 stadier med 50 kom Erathostenes til et resultat som bare avvek noen få prosent fra jordens virkelige omkrets på 40 000 km.

Erathostenes stilte opp det første vitenskapelige system for geografien, og han grunnla også den vitenskapelige kronologi.

Eratosthenes er også kjent som den første som laget et verdenskart inndelt i lengde og breddegrader.
Utgangspunktet for lengdegradene var meridianen Syene-Alexandria, mens utgangspunktet for breddegradene var linjen Gibraltar-Rhodos. Langs denne anslo han at landmassen var 78.000 stadier lang, og at resten av jorden var dekket av hav. Han mente derfor at det ville være mulig å seile fra Spania til India, hvis havstrekningen ikke hadde vært så stor. Den hellenistiske astronomi nådde sitt høydepunkt med

Hipparchos

fra Nikæa (ca. 190 – ca 125 f. Kr.), som virket på Rhodos. Han utarbeidet en stjernekatalog med over 800 stjerner, hvis posisjoner han anga i lengde og bredde, foranlediget av oppdagelsen av en ny stjerne i Skorpionen i 134 f. Kr.
I dette koordinatsystemet klassifiserte han stjernene etter deres lysstyrke. Ved hjelp av denne stjernekatalogen kunne Herschel to tusen år senere bestemme stjernenes bevegelser.

Med grunnlag i babyloniernes tidligere observasjoner, kunne Hipparchos anslå Zodiakens langsomme tilbakeskridende bevegelse med vårjevndøgnpunktet langs ekliptikken (precessjonen) til ca. 50 buesekunder årlig. Dermed kunne han også utregne årets lengde til 365 dager, 5 timer, 55 minutter og 6 sekunder, en feil på bare 6 minutter og 25 sekunder.

Hipparchos kom med sine beregninger svært nær det riktige tidsspenn for vårjevndøgnets fulle gjennomløping av ekliptikken, som er omtrent 26 000 år. Det skyldes at jordens akse ikke er retningsstabil, ved at den spinner om et midtpunkt i løpet av dette tidsrom, hvilket først ble forklart av Newton i siste del av 1600-tallet.

Imidlertid bygget denne oldtidens største astronom på det geosentriske verdensbilde, med jorden i sentrum for solen og planetenes sirkulære bevegelser. (Det var først Johannes Kepler, ved å bygge på den danske astronom Tycho Brahes planetobservasjoner og tabeller, som oppdaget at planetene beveger seg i elliptiske baner, med solen i det ene brennpunkt, foranlediget av et forsøk på å bevise at Platon hadde rett i at planetene beveget seg i perfekte sirkler i sine baner.
Kepler oppdaget da at Platons teori måtte oppgis, men fant dermed det riktige svar. Platon var således inspirasjonen til den moderne astronomis gjennombrudd.)

Hipparchos geosentriske verdensbilde, arvet fra Aristoteles, fikk skjebnesvanger betydning ved at Ptolemaios ca. 150 e. Kr. i sitt verk sammenfattet oldtidens astronomi, fremfor alt Hipparchos arbeider (som er gått tapt, men bevart i bruddstykker gjennom Ptolemaios), og således overførte hellenismens verdensbilde til middelalderen.

Verkets ”uangripelige” karakter, forsvart av den katolske kirke, ble i århundrer en hindring for videreutvikling av astronomien. Ptolemaios forfattet også en verdensgeografi som samlet hele oldtidens viten på området. Ptolemaios kjente til både Malaysia-halvøen og silkelandene, dvs. Kina. Derimot beregnet han feilaktig jordens omkrets til 180 000 stadier. Det fikk senere betydning for Kolumbus forsøk på å nå India over Atlanterhavet.

Euklid

Euklid, en av oldtidens største matematikere, levde i Alexandria omkring 300 f. Kr.
På grunnlag av egypternes og babylonernes landmålingskunst hadde grekerne skapt den eksakte og abstrakte vitenskapen geometri (som jo betyr landmåling, av ge, jord og metron, mål), som anskueliggjør figurenes idé. Euklids hovedverk i geometri er ”Elementer”, som omfatter tretten bøker om plan- og romgeometri. Den siste omfatter sylindere, kjegler, kuler og deres rominnhold og overflatemål.

På bakgrunn av tidligere kjente resultater, og hva han selv har tilføyd av nytt, har Euklid oppført en elementær geometrisk lærebygning, så uangripelig, at vår tids lærebøker i hovedprinsippene bygger på den.

Arkimedes

Oldtidens største matematiske og tekniske geni var Arkimedes fra Syrakus på Sicilia (287 – 212 f. Kr.). Han hadde fått sin utdannelse i Alexandria, hvor han omgikkes Erathostenes og Aristarchos og hadde overværet Euklids forelesninger i geometri. Fra Egypt vendte han tilbake til Syrakus og levde for vitenskapen og dens praktiske anvendelse.

Sammen med Eudoxus og Euklid er han en av grunnleggerne av kjeglesnittlæren, som ble utviklet til stor fullkommenhet av Apollonius fra Perga. Han forfattet en avhandling om parabelens kvadratur, og bl.a. to bøker om kuler og sylindere og sirkelmålingen.

Som grunnlegger av likevektslæren, for så vel faste som flytende legemer, fant han loven om flytende legemer, som sier at det faste legemes vekt reduseres tilsvarende vekten av den veskemengde det fortrenger. Ved hjelp av sin vektstanglov fant han tyngdepunktene i forskjellige plane figurer.

Arkimedes visste også å omsette sine matematiske oppdagelser i praksis. Han oppfant et instrument til å frakte vann fra lavere til høyere nivå, kjent som Arkimedes skrue. Ved å ”skru” vannet oppover inne i en sylinder, kunne vann føres opp til for eksempel overrislingsanlegg.
Arkimedes sinnrikt konstruerte krigsmaskiner satte Syrakus i stand til i to år å slå tilbake alle romerske angrep. Da byen ble inntatt i 212 av Marcellus, ble Arkimedes, under sine geometriske arbeider, drept av en romersk soldat

Marcellus lot reise et gravmæle over ham og lot der innhugge figuren til den setning at rominnholdet i en kjegle, en halvkule og en sylinder på samme grunnflate og høyde, forholder seg som 1:2:3.

I det 3. årh. f. Kr. la gresk matematikk grunnlaget for en bemerkelsesverdig teknisk utvikling, med sentrum i Alexandria. Man utnyttet nye oppfinnelser som for eksempel snekkens evige skruegang, tannhjulsprinsippet, taljens omsetningsprinsipp og dampkraft og jetprinsippet, som i Herons roterende kule. Mange av de oppfinnelser som ble gjort var forut for sin tid, i den forstand at manglende kunnskaper på andre felt satte grenser for oppfinnelsenes fulle utnyttelse i praksis.

Den stoiske filosofi

Epikur
som levde fra 342 – 270 f.Kr., er stifter av en av de betydeligste filosofiskoler i Athen. Epikurs lære setter som livets mål den varige lyst, i sjelens fullkomne, uforstyrrede tilfredshet. Denne tilstand kan oppnås ved en fornuftig beherskelse av driftene og måtehold i nytelsen.

Sjelen, lærte han, er også en atomforbindelse som oppløses ved døden. Døden bringer derfor intet ondt, da bevisstheten opphører.
Alt det onde og ufornuftige i verden er tilstrekkelig vitnesbyrd om at ingen guddommelig hånd styrer den. Den vise skal derfor ikke harmes over verdens ufullkommenhet, men holde seg til sitt eget liv under fornuftens styrelse for å vinne fred.

Vennskapet forsøter vårt liv ved å vekke munterhet og samfølelse. Måtehold er det eneste middel til å bevare evnen til å vedbli med å nyte og til å unngå sykdom og svekkelse.
Epikurs filosofi ble i nærmere seks århundrer nærmest en religion for en stor del av de dannede klasser i Hellas og i Rom.

Zenon
fra Kition på Kypros, som levde omkring 300 f. Kr. er grunnlegger av den stoiske filosofiskole. Den hadde tilhold i ”den brokete søylehall” (Stoa poikile) i Aten, som ga skolen dens navn.
Her samlet seg hans tallrike disipler. Bare bruddstykker av hans skrifter er blitt bevart.

Liksom epikureerne, preker stoikerne menneskets frigjørelse fra sine lidenskaper og begjær. Det, som dypest sett er adiafora, dvs. de likegyldige ting i tilværelsen, bør man heve seg over og ignorere.
Kun den indre fordypning og betraktning av verdensfornuftens harmoni (logos) bringer den sanne lykke. Menneskets sjel er en valplass for kampen mellom logos og patos – lyset og mørket. Ved å trekke seg vekk fra begjærets forbannelse, hever man seg mot friheten og lyset.

Sjelen er en utstråling av verdensfornuften eller verdensånden (nous), og menneskets lykke ligger i å bringe egenviljen inn under fornuftens herredømme.
Ved ydmykt å ta imot alt, det som hender en, finner stoikeren en sjelsro som er urokkelig som logos selv.

Stoikerne betraktet plikten overfor nesten og samfunnet som en vei for sjelen til samstemmighet med logos.
Ved sin humane innstilling, kom stoisismen til å påvirke den romerske lovgivning. Rettsstaten ble oppfattet som logos realisert i jordelivet. Stoisismen visket ut skillet mellom folk fra alle samfunnslag. Denne filosofi formuleres slik av den romerske keiser-filosof Marcus Aurelius: ”Mennesket er borger i det allerhøyeste rike, innenfor hvilket de øvrige riker er bare som hus.”

Rettesnoren var måteholdet i alle ting. For Epikur er lykken å definere som fravær av smerte. Hva man skulle søke, var ”ataraxia”, fred i sinnet.
Zenon lærte også at man skulle søke lykken, men at lykken besto i å fri seg fra følelser i det hele tatt, hva han kalte ”apathia”. Stoikeren skulle møte livets tilskyndelse med en likegyldighetens ro, det var den sanne dyd.

Hellenismens mysteriereligioner
Gnostisismen

Hellenismens smeltedigel av kulturer og religioner åpnet veien for de orientalske frelsesreligioner, som den egyptiske Isiskult og den lilleasiatiske Attis- og Kybeledyrkelse, og spredte seg med eksplosiv kraft i det 3. århundre f. Kr.

Fra Hellas kom den ekstatiske Dionysosdyrkelsen, orfismen og de eleusinske mysterier. De var alle mysteriekulter.
Gjennom ritualer ble medlemmene gradvis innviet i de siste tings og dødens mysterier, for derved å oppnå frelsen. De var en ytre vei, i symbolsk form, til det store mysteriums åpenbaring, erkjennelsen av Gud.

Ritualene beskriver mystikerens indre fordypning, den indre ”reise” eller søken mot sjelens dypeste avgrunn og dens guddomsgnist som er sprunget ut av og forbundet med verdenssjelen.
(Derav ordet religion, av latin re-ligare – å ”knytte igjen”, eller gjenopprette forbindelsen med det guddommelige.)

Den indre, mystiske opplevelse av den høyeste salighets vidunderlige lys, slik beskriver mystikerne selv opplevelsen av den dypeste transe, ble oppfattet som visjonen av Gud selv, eller Guds åpenbaring i sjelen, hvis høyeste stade var unio mystica, den billedløse ekstase i foreningen med Gud selv.
Mystikken, at der finnes en indre vei til en utenomsanselig salighet i Gud, er kjernen i alle religioner, som har gitt seg forskjellige former, under forskjellige kulturer.

Mystikkens lære er dypest sett felles for alle religioner, og deres felles utspring, for den indre opplevelse oppfattes likt av alle mystikere til alle tider. Men de forskjellige religioner beskriver den indre vei, selve det ubeskrivelige, på forskjellig måte, med forskjellige symboler.

Hellenismens mystikk går under fellesbetegnelsen gnostisisme, og dens religion er nyplatonismen. Den jødiske mystikk, som senere utkrystalliserer seg på dens grunn, kalles kabbala og den islamske kalles sufisme.

Gnostikerne hevdet at den som i den indre, mystiske opplevelse har erfart Gud, har oppnådd gnosis (gresk, kunnskap), dvs. kunnskap om de siste ting og Guds eksistens, og er derved selv blitt gudlik.
Hellenismens religiøse mystikk sammenfattes derfor i gnostisismen, men sin opprinnelse har den i den gamle egyptiske religion. Den gnostiske mystikk er kjernen i orfismen og de eleusinske mysterier, og den er kjernen i urkristendommen.

Fordi gnostikerne hevdet et personlig, indre gudsforhold og oppnåelse av frelsen gjennom Guds åpenbaring i sjelen, trengte de ingen kirke eller tempel. Den som hadde erfart Gud i den mystiske ekstase, ville selv bli et redskap for Guds vilje på jorden.

Målet for gnostikerne er sjelens utfrielse fra materiens fengsel, dens fangenskap i legemet og i lidelsens og mørkets verden. Den gnostiske mystikk oppfatter jordelivet som et fengsel, et sjelens fall ned i materien fra de himmelske sfærer, som den derfor ubevisst lenges tilbake til. (Denne sjelens evighetslengsel klinger ennå som en undertone gjennom romantikken på begynnelsen av 1800-tallet, i dens litteratur og dens landskapsmaleri, gjennom et slør av melankoli).

Tilhengere av den gnostiske lære ble forfulgt som kjettere. Da den gnostiske lære bredte seg i Syd-Frankrike på begynnelsen av 1200-tallet, ble katharene som praktiserte læren, knust av paven i det albigensiske korstog, som kostet tusenvis av mennesker livet.

Men den gnostiske mystikk gikk inn i middelalderens ridderromaner, knyttet til Kong Arthur og ridderne av Det runde bord, og slik gikk den ”under jorden” og spredte seg i forkledd form som en farsott over Europa i det 13. århundre.
I dag finner vi meget av den gamle gnostiske lære, som kirken fordømte som kjetteri, bevart i frimureriets ritualer.

Nyplatonismen

En av de mektigste inspirasjonskilder i gresk åndsliv er Dionysos-kulten. De greske mysteriereligioner hadde tatt opp i seg velkjente orientalske temaer, men har også atskillige trekk som ikke har orientalske forutsetninger.

I de orfiske mysterier blir for eksempel den innviede selv en gud gjennom sin forening med modergudinnen, for menneskets sjel har en udødelig og guddommelig gnist. Frelse kunne oppnås gjennom innvielse i den orfiske lære og et fromt og rettferdig liv. Den milesiske filosofiskole ser universet som et intelligent hele, og Heraklit av Efesos hevdet at visdommen er å kjenne den tanke som styrer alle ting.

Platon tar opp orfikernes idé om at sjelen ved et fall hadde fjernet seg fra det usynlige kosmos det engang hadde skuet. Menneskets lengsel etter denne ideelle verden av skjønnhet og godhet vekkes derfor av Eros, kjærligheten, men kjærlighet forstått som en higen etter skjønnhet og godhet.

Gnostisisme og platonisme smelter sammen i nyplatonismen, som like meget kan betraktes som en frelseslære, som et filosofisk system, sprunget ut av tankekretser med tilhold i Alexandria. Dens opprinnelse kan spores tilbake til Plotin (ca. 205 e. Kr. – ca. 270).
Plotin, som sannsynligvis baserte sin mystikk på egen erfaring, betraktet den mystiske erfaring som den sanne filosofis høyeste mål.

Målet for menneskets streben er lykksaligheten som nås gjennom den indre, ekstatiske skuen av det guddommelige allvesen, Den Ene. Gjennom sjelens indre kosmos, skuer sjelen inn i seg selv, beskrevet som en oppstigning gjennom himmelsfærene mot det guddommelige intellekts lys, og Kjærlighetens og Visdommens åpenbaring

Fra det ufattbare ”Den ene” strømmer verdenssjelens guddommelige intellekt (Nous) ut i en hierarkisk ordnet serie av væren som materialiserer seg i fenomenenes formørkede verden. (”Og ordet ble kjød”.)

Plotin oppfattet materien som ond, men til forskjell fra gnostikerne, oppfattet han ikke den materielle verden som det. Å elske dens skjønnhet var å elske dens skaper. Gjennom moralsk renselse og kontemplasjon kunne sjelen, ledet av sitt indre lys, finne tilbake til sitt utspring i Nous og Den ene.

Skeptikerne
Pyrrhon

Skeptisismen, den retning innen filosofien som betviler eller benekter at det er mulig å nå frem til en gyldig erkjennelse, ble grunnlagt av Pyrrhon fra Elis (Ca. 350 – ca. 270 f. Kr.), som var påvirket av Demokrit og sofistene.
Vi kan ikke vite hvordan tingene virkelig er, fordi de fremtrer for oss slik som vi oppfatter dem med våre sanser, og deri ligger også vår erkjennelses begrensning. Tingene er derfor hva de for oss synes å være.

Erkjennelsen kritiseres hos skeptikerne, ikke bare som sanseiakttakelse, men også som begrunnelse. Det er i strengeste forstand umulig å føre et bevis, for ethvert bevis hviler på forutsetninger som igjen hviler på andre forutsetninger og så videre i det uendelige. Ethvert utsagn er ikke mer sant enn dets motsigelse.

Tvilen er derfor det eneste fornuftige man kan holde seg til. Det eneste sanne å tro på, er at der er intet sant å tro på. Hva man har å holde seg til i sin livsførsel, er ganske enkelt sedvane og tradisjon, resten er å forholde seg til det som er sannsynlig, og til konsekvensene.

Pyrrhon hadde bare ett prinsipp, og det var at man ikke skulle tro på noen prinsipper (inklusive hans ene). Det er livets mangesidighet som skaper Pyrrhons skepsis. Der er intet som kan slås fast som absolutt og uttømmende undersøkt. ”Som trærnes blader fødes og dør, således oppstår og forgår de dødeliges meninger.” Erkjennelse er intet, når den ikke er absolutt, men en absolutt erkjennelse kan ikke nås. Heller ikke kan det erkjennes at erkjennelsen er umulig, for det ville jo være en absolutt erkjennelse.

Oppgaven for den vise blir derfor å avholde seg fra bastante og faste meninger. Det intelligente menneske stiller derfor spørsmål ved alt og tror bare hva det foreligger tilstrekkelige kjensgjerninger for å kunne tro på.

Denne skeptisismens erkjennelsesteori henger sammen med den greske filosofis hele tendens til gjennom visdommen å vinne sjelefred og til å oppfatte sjelefred som sinnets uforstyrrelighet av livets forskjellige tilskikkelser, for erkjennelsen er likevel usikker.
Pyrrhonismen fikk i de følgende århundrer den betydeligste innflytelse på det greske åndsliv.

Det greske verb ”sképtomai” betyr å tenke (bruke sunn fornuft), og substantivet ”sképsis” en slik holdning.
Pyrrhon (eller Pyrrho) er den første skeptiker av stort format. Pyrrhon var med som hoffilosof på Alexander den stores krigstog til India og har formodentlig vært i kontakt med indiske filosofer og buddhismen. Den annen store skeptiker

Karneades

(ca.214 – 139 f. Kr.) fikk meget å si for romersk filosofi og kultur. Karneades var en av lederne av Platons Akademi og grunnlegger av den såkalte sannsynlighetslæren. I år 156 talte Karneades to dager i Rom, invitert av det romerske senat, om temaer som rettferdighet og visdom og klokskap, hvor han veide pro et contra, uten å trekke konklusjoner, i samsvar med den skeptiske skoles prinsipper.

De temaer Karneades hadde trukket opp, forholdet mellom rettferdighet og klokskap, skulle sette spor etter seg i romersk filosofi. Karneades mente at den stadige prøving er den sikreste vei til kunnskap, men full, eller definitiv sikkerhet kan vi dog ikke nå.

Den greske filosofi føres over i den kristne middelalder

Filosofiens glanstid i Athen i 5. og 4. årh. f. Kr., falt sammen med byens politiske, økonomiske og kunstneriske storhetstid. Da Hellas kom under makedonsk styre etter slaget ved Chaeroneia i 338, og Aten mistet sin selvstendighet, gikk det tilbake med landets makt og økonomi.

Dette rammet også Athen som filosofiens sentrum, og den greske filosofis glanstid ebbet ut. Religion og okkultisme fortrengte filosofiske og vitenskapelige interesser. Den skapende periode i gresk vitenskap tørket ut da kontakten med filosofien ble brutt.

I århundrene omkring Kristi fødsel får religiøse strømninger med rot i gnostisismen og dermed den pythagoreisk-platonske mystisisme et oppsving. Deres lærebygninger fikk verdenshistorisk betydning gjennom sin vekselvirkning med kristen teologi.

Den mystisk-religiøse lære som skulle sette størst spor etter seg, er nyplatonismen: Ved sjelelig fordypning, gjennom meditasjon og askese, kan det indre øye nå å skue en transcendent verden, dvs. en verden som kan erkjennes utenfor våre normale sanser, en intellektets verden som stråler ut fra Gud og gjennomsyres av Guds Ånd (Nous), hvor tanken kontemplerer ideene.

Platon hadde i Drikkegildet (Symposion) skildret den mystiske vei til Gud, som et kjærlighetens mysterium:
Fra betraktningen av de enkelte skjønne legemer vil en innse at skjønnheten er en og den samme som speiles i alle legemer, og denne skjønnhet står over den enkeltes skjønnhet. Videre går veien derfra til sjelens skjønnhet, som en må lære å sette høyere enn legemets. Den som i rett tur og orden betrakter de skjønne ting og nå tar det siste skritt mot kjærlighetens fullendelse, får plutselig, med ett, øye på noe som er forunderlig og vidunderlig skjønt, som trer frem som noe i og for seg selv og enestående, uforanderlig og evig, i hvilket alt annet som er skjønt, har del.

Slik stiger en, fra de skjønne legemer, til de skjønne handlinger og deretter til de skjønne kunnskaper og endelig til selve kunnskapen og erkjennelsen av det som ikke er noe annet enn skjønnheten selv, og en til slutt forstår hva skjønnhet er. På dette punkt, om noensteds, er livet verd å leve, i beskuelsen av selve det skjønne.

Plotin tar opp denne Platons lære om kjærligheten og det skjønne. Fra sansefornemmelsenes verden stiger vi opp mot det høyere og blir oppmerksom på skjønnhet i livsførsel, i handlinger, i karakter, i vitenskapene og i etisk dyktighet. Skjønnheten gjenkjenner vi i den jordiske verden, gjennom tingenes delaktighet i ideen, i det guddommelige logos.

Augustin innarbeidet Plotins tanker i sin filosofi og teologi. Således er det en klar sammenheng mellom Pythagoras, Platon, nyplatonismen og kristen middelalderfilosofi. I renessansen ble nyplatonismen ansett for å være forenlig med kristendommen.

Da romerne erobret Hellas, ble Hellas en liten og uviktig del av det romerske imperium. Hellas ble redusert til en kultivert provins hvor rike romeres sønner dro for å studere og for å finne lærere som kunne undervise dem i gresk, slik at de kunne lese gresk litteratur, gresk historie, gresk drama og gresk filosofi, samt lære gresk kunst og arkitektur å kjenne. Gresk ble de dannede romeres språk.
Likevel skulle de skoler som Platon og Aristoteles hadde grunnlagt i Aten, fortsette å være virksomme i i nesten tusen år og fremdeles produsere original filosofi, skjønt på den grunn som Platon og Aristoteles hadde beredt med sin filosofi.

Gresk litteratur

Som bakteppe for den greske kulturs fremvekst og dens preg på vestens sivilisasjon, finner vi de joniske naturfilosofer, den eleatiske og pythagoreiske skole og atomistene. I dette åndelige klima fremstår sofistene, eller ”visdomsdyrkerne”, intellektuelle som vandret fra by til by og på torgene blendet tilhørerne med sin veltalenhet og logiske utlegninger.
Disse mestere i diskusjonskunst og retorikk, fikk innenfor de demokratiske bystater betydning også som læremestere i det politiske håndverk, og ble således populære blant de unge som hadde politiske ambisjoner.

Platons Dialoger er perler i gresk og vestens litteratur. I dialogen Protagoras uttaler denne at ”enhver påstand kan motsies”, og ”om enhver sak kan det alltid finnes to stikk motsatte meninger”.
Det er den dialektiske metode, hvor tanken ustanselig brytes mellom to stikk motsatte meninger, for å nå fram til stadig klarere synspunkter. I dialogene med Sokrates bestemmer denne løgnen og urettferdigheten som en skinnviten, som et åndelig mørke som hindrer mennesket i å skue lyset fra det egentlig værende. Enhver er god i det han har forstand på og slett i det han ikke kjenner noe til.

Sannheten, lar Platon Sokrates si, ligger som en kime i ethvert menneskes sjel, den skal blot frigjøres gjennom nedbrytning av skinnviten. Dyd er innsikt. Det utsier noe om essensen i den greske ånd, slik vi også kjenner den under mottoet fra den apollinske guddom i Delfi: ”Kjenn deg selv”.

Historieskriveren Herodot fra Halikarnassos (490/480 – ca. 420 f. Kr.) foretok omfattende reiser, bl.a. i Egypt, Anatolia og Persia og nedtegnet sin verdenshistorie på grunnlag av opplysninger han også innhentet fra øyenvitner.
Når han regnes som historieskrivningens far, er det fordi han tar opp til behandling en bredere årsaksrekke til de historiske begivenheter. Dog griper Gud aktivt inn i historiens gang og slår ned den som reiser seg i hybris, i menneskelig hovmod. Perserkrigene behandler han ned til 479.

Hans verk, selv om det ikke er blottet for kritisk sans, bæres av en samlende og ledende forestilling om motsetningene mellom grekere og barbarer (dvs. folk som taler andre tungemål) og beundring for sine landsmenns stordåder, men likevel med en fordomsfrihet overfor bedømmelsen av fremmede nasjoner, som tjener ham til ære.

Thukydid var født i Aten (ca. 460 – ca. 400 f. Kr.) og er som historiker kjent for sin fremstilling av den peloponnesiske krig, som han selv deltok i. Verket ender med året 411. Han tilbrakte tyve år i landflyktighet og fikk først vende tilbake til Aten ved krigsslutt i 404. Under sin landflyktighet fikk han rikelig anledning til å besøke krigsskueplasser og innhente opplysninger fra alle sider og lokalkunnskap til bruk for sitt verk.

Han behandler sitt stoff med skarp dømmekraft og kalles den historiske kritikks grunnlegger. I de historiske tildragelser ser han kun en kjede av rent menneskelige årsaker og virkninger og foregriper således moderne historieskrivning.

Hekataios fra Milet

(ca. 500 f. Kr.) skapte den første kjente håndbok for sjøfarere, Periegesis, en beskrivelse av de kjente havs kyster, hvor han innla noter med beskrivelser av særlige lokale forhold, av geografisk, etnografisk, religiøs og historisk art, en tradisjon som skulle bli normgivende innen kartografien like til inn på 1700-tallet.

Hekataios bygget på den omfattende og detaljerte geografiske kunnskap som var blitt samlet av greske sjøfolk, som hadde utforsket hver krok av Middelhavet og Svartehavet. Hans beskrivelser fikk utvilsomt betydning for Herodot, og sikkert for Anaximander som produserte sitt berømte verdenskart ved å kombinere geografiske opplysninger og kosmologi.

Homer
er den første greske dikter vi kjenner. De to store heltedikt, Odysseen og Iliaden tillegges ham. Om Homers person vet vi intet, men hans diktning hører hjemme i det 8. årh. f. Kr.
I Iliaden skildres grekernes beleiring og erobring av Troja, hvor Homer bygger på gammelt sagnstoff.

I Odysseen skildrer han de prøvelser en av de greske konger, Odysseus må utstå på hjemreisen fra Troja til sin fedreneøy Ithaka. At det ligger historiske begivenheter til grunn for de sagn som Homer skildrer, kan det ikke være tvil om.
Troja er sikkert blitt erobret av grekere i siste halvdel av 2. årtusen f. Kr. Hva man kjempet om, var kontrollen over skipsfarten mellom Svartehavet og Middelhavet, men enkelthetene i sagnet har nok vært gjenstand for dikterisk frihet.

Sannsynligvis er grunnlaget for de homeriske dikt gamle folkesanger som er skapt i Lilleasia i en tid ikke lenge etter at de historiske begivenheter fant sted, som er blitt fremført og tildiktet av profesjonelle sangere. Senere er de av Homer blitt samlet i de to store heltedikt.

Hesiod
(slutten av 8. årh. f. Kr.) er kjent som stifteren av det belærende eller didaktiske epos, bygget opp på samme måte som heltediktet, det heroiske epos, og som meddeler praktisk og religiøs livsvisdom. Hans hovedverk er ”Sysler og Dager” og ”Teogoni”.

I det første gir han leveregler, særlig med anvisninger til åkerbruk og skipsfart og råd for anvendelsen av månedens enkelte dager, skildringen av verdensaldrene og Pandoras tilblivelse. Teogonien beskriver verdens skapelse og gudenes avstamning. Hesiod nøt, ved siden av Homer, stor anseelse i oldtiden.

Dramatikken
Tragedie betyr bukkesang, og dramatikken har sin opprinnelse i religiøse kultspill. Komediene har for eksempel sitt opphav i Dionysos-kulten og satyrspillene. Dionysosfesten ble innstiftet i Aten i 547 f. Kr.

De tre store greske tragedieforfatterne, Aiskylos, Sofokles og Evripides levde alle på 400-tallet. Aiskylos, særlig kjent for «Perserne», ga tragedien mer form ved å gi mer plass til dialogen, skape en spennende handlingstråd og gode individualiserte roller.
Hos ham står gudene i sentrum.

Hos Sofokles står mennesket i sentrum. Han er best kjent for tragediene Ødipus og Antigone, og tar bl.a. opp konflikten mellom herskende makt og moralsk rett.
Evripides legger i sine tragedier vekten mer på det psykologiske plan. Her er det ikke guder eller skjebnen som driver menneskene, men mer hva vi kan kalle det ubevisste sjelsliv. Hans mest kjente tragedier er Ifigenia og Medea.

Oftest henter de tre sitt stoff fra gamle myter om guder og helter, men også fra samtiden. De få hovedpersonene i stykkene blir utsatt for opprivende hendelser, som incest, drap, og kjærlighet i konflikt med ære og familiekjensle, men de blodige hendelser berettes om av et sendebud i en monolog.

Stykkene ender tragisk, idet hovedpersonene innhentes av sin hybris, sitt overmot, og straffes av gudene for å ha krenket deres og menneskers lover.
Men de erkjenner sin skyld og bøyer seg med innsikt for sin skjebne. Slik kunne publikum selv vinne innsikt og gjennomgå katarsis, en sjelelig renselse gjennom dramaet som utspilte seg for dem på teaterscenen.

Platonismens betydning for fremveksten av renessansen i Italia

I det greske Alexandria i Egypt oppsto en mengde anonyme skrifter fra begynnelsen av det 2. årh. e. Kr. til omkring 300. De beskjeftiget seg med en rekke emner av alkymistisk, astrologisk, religiøs (gnostisk/nyplatonsk), mystisk og magisk karakter. Disse skrifter ble senere i antikken ansett for å ha blitt forfattet av en allvitende egyptisk prest, kalt Hermes Trismegistus, den tre ganger store Hermes, som også ble identifisert med den egyptiske visdomsgud Thot. Disse skrifter kom til å nyte ualminnelig stor autoritet. Man kjente i middelalderen bare bruddstykker av dem.

Skriftene gikk under samlebetegnelsen Corpus Hermeticum, eller de hermetiske skrifter, og ble ansett for å inneholde en nøkkel til de guddommelige og kosmiske mysterier, en visdommens kilde, gjennomsyret som deres religiøse deler var av gnostisk og nyplatonsk mystikk. De var, som mystisk-religiøse skrifter, ansett for å skjule hemmeligheter, lukkete og utilgjengelige for uinnvidde (derav er avledet vårt ord ”hermetikk”). De viser nypythagoreisk, nyplatonsk, stoisk, jødisk og trolig persisk påvirkning.
I det kosmopolittiske miljø i Alexandria ble hermetismen en religion, en kult uten templer og liturgi, en filosofisk religion eller religiøs filosofi, som var en gnostisk versjon av gresk filosofi.

Cosimo de Medici, fyrsten i Firenze, sammenkalte til kirkekonsiliet i Ferrara, som ble avholdt i årene 1437-1439. Våren 1439 holdt den greske filosof, Plethon, som deltok på konsiliet, forelesninger om og samtaler over Platon, noe som inspirerte Cosimo de Medici til å opprette Det platonske akademi i Firenze, antagelig i 1462.

Inspirert av Plethon, begynte Cosimo de Medici en systematisk jakt på gamle greske manuskripter, og omkring 1460 sporet en av hans agenter opp et fullstendig manuskript av Corpus Hermeticum i Makedonia. Cosimo de Medici ble fra seg av begeistring og ga sin livlege Marsilio Ficino (1433 – 1499) som var i gang med å oversette Platons verker – foran bysten av Platon, som Ficino hadde stående i sitt arbeidsværelse brant alltid en lampe – i oppdrag først å oversette Corpus Hermeticum fra gresk til latin. Slik ble disse skrifter tilgjengelige for vestens lærde.

Ficino hevdet at det strålte et lys av guddommelig illuminasjon fra dette verk. I Firenze ville Giovanni Pico della Mirandola (1463 – 1494) forene kristendom og kabbala, den jødiske (magiske) gnostisisme. Slik ville han flytte de himmelske harmonier ned på jorden: ”Liksom vindyrkeren knytter almen til vinstokken, slik knytter magikeren [den som har skuet de guddommelige ting] de lavere ting til de høyere tings kvaliteter og dyder», skriver Pico i «Om menneskets verdighet». Den som hadde erfart sjelens guddomsgnist, ville arbeide for gudsriket på jorden.

Han ble Ficinos venn og smeltet den hermetisk-nyplatonske mystikk sammen med kabbalaen, kristendommens doktriner og Pythagoras og Platons filosofi, til hva som er kjent som den florentinske kristne nyplatonisme. Meningen var å skape en ny og bedre religion til erstatning for en fordervet pavekirke, en reformert kristendom, med større vekt på personlig gudsopplevelse. Ved å vise at alle religioner har en felles kjerne i den indre, mystiske gudsopplevelse, ville han skape fred og forsoning mellom alle religioner. Herfra går det en linje til Luthers reformasjon, med vekten på ”sola fide”, troen, eller Den hellige skrifts autoritet alene.

Pico della Mirandola ble lyst i bann av paven, men denne kristne nyplatonisme blir selve kjernen i det som vokser frem til å bli det skjellsettende tidsskille i Europas historie, kjent som renessansen i Italia og inspirer til dens skjønneste kunstfrembringelser.
Hermetismens credo, «slik det er for oven, slik er det også for neden», at mennesket kunne heve seg like til gudenes nivå, og bli gudenes like, førte igjen tråden tilbake til den greske antikk, og skulle også få betydning for naturvitenskapens fremvekst.

Den kristne nyplatonisme, med troen på menneskets guddomsgnist og sjelens forening med Gud gjennom kjærligheten og forvandling til Guds redskap på jorden, har ingen steder gitt seg vakrere uttrykk enn i Baldesar Castigliones bok om hoffmannen, Libro del Cortegiano, skrevet i Urbino, Rafaels fødeby, i 1518.

Og med Castigliones hyllest til den platonske kjærlighet og mystikk, lagt i munnen på den senere kardinal Bembo, bringer vi denne serien til avslutning og takker alle som har hatt tålmodighet til å følge med på ferden:

”For, akkurat som fra det enkelte legemes skjønnhet, leder kjærligheten sjelen til alle legemers universelle skjønnhet, og i fullkommenhetens siste stade fører den sjelen fra det enkelte intellekt til det universelle intellekt. Og derfra, oppflammet med den sanne guddommelige kjærlighets hellige ild, flyr sjelen for å forene seg med den angeliske natur, og ikke bare forlater den sansene, den har ikke engang bruk for selve fornuften. For, forvandlet til en engel, forstår den alt som intellektet kan gripe, og uten slør eller sky, stirrer den ut over den rene guddommelige skjønnhets vide hav, som den mottar i seg selv for å nyte den høyeste lykke som ikke kan fattes med våre sanser. Og der, ikke lenger overskygget av de jordiske tings mørke natt, får den et glimt av selve den guddommelige skjønnhet.

Åh, aller helligste kjærlighet, hvilken tunge kan vel prise deg med den verdighet du fortjener? Full av skjønnhet, godhet og visdom, flyter du fra din forening med skjønnheten, godheten og den guddommelige visdom, hvor du har din bolig, og gjennom den skal du i evighet vende tilbake. Med uendelig ynde binder du universet sammen, midt mellom de himmelske og jordiske ting, og lar med din godhet de himmelske krefter lede og styre de lavere og vender menneskenes tanker mot deres kilde og deres forening med den. Du forener elementene i harmoni og inspirerer naturen til å produsere og beveger alt som er født til å føre livet videre i evighet.

Oppvekk vårt intellekt med åndelighetens skjønne duft og stem oss slik i samklang med den himmelske harmoni at vi ikke lenger har rom i oss for lidenskapenes splid. Berus våre sjeler ved gledens uuttømmelige kilde, som alltid henrykker, som vi aldri kan få nok av, og som gir hver den som drikker av dens levende og rene vann, en smak av sann velsignelse. Frigjorte fra oss selv, liksom de sanne elskere, forvandles vi til gjenstanden for vår kjærlighet, og svever opp fra jorden til englenes gjestebud, liksom de gamle Fedre, hvis sjeler, ved kontemplasjonens kraft, du henrykket fra deres legemer for å forenes med Gud.”

Denne innføring i gresk filosofi er skrevet av Johan Jarnæs

Kommentarer er stengt.

%d bloggers like this: