2.6 Empedokles og Anaxagoras

Empedokles

Empedokles fra Agrigent på Sicilia (ca. 450 f. Kr.) var elev av Parmenides. Han var en av de fremste forkynnere av sjelevandringslæren i Hellas og oppfattet livet som lidelse og fødselen som en straff for synder begått i et tidligere liv.
Empedokles forkynner en frelsens vei for mennesket gjennom lutring av dets syndefulle natur. Slik kan det fri seg fra gjenfødelsens hjul og sjelen vende tilbake til sitt opprinnelige utspring, hvor livets motsetninger er forent i en kosmisk harmoni, et nirvana.

I samsvar med Parmenides lære, hevder Empedokles at der er fire ”tingenes røtter” eller grunnleggende fysiske elementer, ild. luft, vann og jord, som er evige og gjennomgår forvandlinger ved blanding og atskillelse, gjennom tiltrekningens og frastøtingens prinsipper.

Denne idé forutsetter at det må det skje en bevegelse av elementene eller stoffene, og at det må eksistere et tomrom eller intet som stoffet kan bevege seg i. Som den første filosof vi kjenner, innfører Empedokles ideen om fenomenenes avhengighet av kosmos evig virksomme krefter.

Det finnes et tomrom til å dele elementene i, og hans samtidige, Anaxagoras formulerte det slik: ”Det kan ikke finnes noe som er aller minst, men alltid noe mindre, for det er umulig at det værende skal opphøre å være (underforstått, ved deling i det uendelige), men også av det store finnes alltid noe enda større, dette er av samme mengde som det små.”

Anaxagoras og det roterende, uendelige univers

Anaxagoras fra Klazomenai i Jonia (født ca. 500 f. Kr.) tok opp Empedokles idé om en ”eter” som fyller universet, fordi det ikke kunne finnes et egentlig tomrom, og hevdet at eteren, den fine fortynnede luft, var den stofflige kraft som brakte kosmos i en kuleformet rotasjon.:

Med sin teori om universet som en roterende kule eller sfære (sphaira), drevet av en eterisk ”ånd” (nous), lærte Anaxagoras at denne kosmiske ”hvirvel” (her kan vi jo tenke på galaksenes ”hvirvel”, som vi har oppdaget med moderne teleskoper) hadde formet stjernehimmelens masser andre steder i universet, og at det der, som her, måtte finnes intelligente vesener på kloder liksom vår egen jord.

”Ånden (nous) er den fineste av alle ting og den reneste, den vet alt om alle ting, og den har den største makt. Den er det ordnende prinsipp som gjennomtrenger og ordner kaos og åpenbarer seg for oss i Fornuften (altså ideen om en verdenssjel som Platon viderefører, der alle ting finnes inneholdt som ideer, men som vi gjennom våre sanser bare ufullkomment kan oppfatte som ”skyggebilder”).

Ånden kontrollerer også hele rotasjonen, slik at denne kom i gang i begynnelsen. Og rotasjonen begynte først innenfor et lite område, men nå gjør den seg gjeldende over et større og vil i fremtiden bre seg til et stadig større område. Og de ting, som ble blandet, atskilt og delt, var alle erkjent av Ånden.
Og alle de ting som skulle bli til, alle de ting som var, alle de ting som er nå og som skal bli til, Ånden har ordnet dem alle, innbefattet den rotasjonen som stjernene nå roterer i, solen, månen luften og eteren. Og denne rotasjon har forårsaket utskillelsen.”

Og ”disse stoffer kretser rundt og utskilles ved kraften og hastigheten, som skaper kraften. Men deres hastighet kan på ingen måte sammenlignes med hastigheten hos noen av de ting som nå forekommer i menneskenes verden, for den er mange ganger større.”

Anaxagoras mente at ”solen og stjernene er rødglødende stener som eterens rotasjon drar med seg. Under stjernene finnes visse legemer, som er usynlige for oss og som føres rundt med solen og månen.
Vi føler ikke stjernenes hete, fordi de er så langt borte fra jorden. Dessuten er de ikke så hete som solen, fordi de befinner seg i et kaldere område.

Månen befinner seg under solen og nærmere oss. Solen overgår Peloponnes i størrelse. Månen har ikke noe selvstendig lys, men får det fra solen. Under deres omdreining passerer stjernene under jorden. Måneformørkelser skyldes jordens skygge eller undertiden skygger fra legemene under månen. Månen er av samme beskaffenhet som jorden og har sletter og kløfter.”

På grunn av sine astronomiske teorier, ble Anaxagoras anklaget for gudløshet, han ble dømt for gudsbespottelse, og døde kort etter i eksil. (Ettervirkning av den antikke tenkning og dens verdensbilde, finner vi igjen hos renessansens største filosof, Giordano Bruno. Hans tanke, at én substans rører seg i alt og under alle motsetninger og forskjelligheter, at verden er uendelig og at jorden ikke lenger kunne stå som universets midtpunkt, og at den materielle natur består av atomer, brakte Bruno i konflikt med den katolske kirkes lære. To tusen år etter Anaxagoras, ble Bruno i 1600 brent på bålet på Campo di Fiori i Roma)

Neste–>

Advertisements

Kommentarer er stengt.

%d bloggers like this: