2.7 Den antikke atomteori

Anaxagoras viderefører grunntankene i Empedokles og Parmenides filosofi, og uttaler at ”om oppståen og undergang taler hellenerne uriktig, for ingen ting oppstår eller forgår, men sammensettes og oppløses av allerede eksisterende ting.”

På slutten av 400-tallet f. Kr. inspirerer disse filosofiske ideer til teorien om at det finnes udelelige minstestørrelser. Teorien om atomene (gr. átomos, udelelig) fremsettes av Leukippos fra Elea og Demokrit fra Abdera. Atomistene hevdet at splittelsen stanser ved udelelige partikler, og at den ikke fortsetter uendelig.

Leukippos fra Elea eller Milet bygget på Parmenides, som hevdet at virkeligheten besto av ett eneste stort hele, men i sitt syn avvek han fra Parmenides og Xenophanes, snarere så han det motsatt.
For mens disse betraktet det hele som ett, ubevegelig, uskapt og begrenset, og endog forbød all søken etter det som ikke er, innførte han utallige elementer i evig bevegelse og påsto at antallet av deres former var uendelig, fordi det ikke var trolig at noen av dem skulle være av én form snarere enn en annen.

Skapelse og forandring foregår uopphørlig i verden. Videre lærte han at ikke-væren eksisterte likeså vel som væren og at de to er like gyldige grunner til tingenes skapelse.

Leukippos hevdet at de udelelige elementer er kompakte, de var hva han kalte væren, og beveget seg i tomrommet som han kalte ikke-væren, atskilte fra hverandre og forskjellige fra hverandre i form og størrelse, men til sammen dannet de sammensatte legemer.

Demokrit, hvis ideer er blitt overlevert gjennom den romerske filosof, Lucretius, var en samtidig av Platon, som for øvrig ikke nevner ham, selv om han var berømt i sin samtid. Demokrit følger opp Leukippos teori og mente at de fire elementer, luft, vann, jord og ild besto av de samme deler, som han kalte ”atomer”, og som ikke kunne splittes videre opp.

Naturen består av disse små deler av materie som er i kontinuerlig bevegelse i et tomrom omkring dem, og som kunne kombineres til forskjellige legemer som kunne splittes igjen. Atomene kunne ikke sees eller merkes, og hadde intet annet enn størrelse, skjønt uendelig små. De hadde ingen andre kvaliteter enn de rent fysiske. Hva vi tillegger de legemer de danner, skyldes våre egne sanser, syn, hørsel, lukt og smak, ikke atomenes natur.

Leukippos og Demokrit, var, som de eldste greske filosofer vi kjenner, vitenskapens forløpere, men de hadde ikke annet enn sin logikk å bygge på, eller sin kjærlighet til visdom, sin filosofi å holde seg til. Allikevel peker de frem mot moderne naturvitenskap.

For antikkens vitenskap tenkte seg mennesket som et lite kosmos, og således kan vi søke kosmos hemmeligheter i oss selv, hvis bilde vi er. For kosmos finnes i oss. De lover som styrer naturen, kan vi forutse ved å formulere dem i vår hjerne som matematiske lover eller formler. Med slik erkjennelse skapes moderne naturvitenskap med de gryende fysiske eksperimenter som skyter fart på 1600- og 1700-tallet.

Neste–>

Advertisements

Kommentarer er stengt.

%d bloggers like this: