2.9 Hippokrates – ”legekunstens far”

Hippokrates (ca. 460 f. Kr – ca. 377) var fra øya Kos i Egeerhavet, hvor han ble innviet i legekunsten ved Asklepios-templet (Asklepios var legekunstens gud). Tidens greske medisin var sterkt påvirket av den gamle egyptiske medisin.

Hippokrates var en nær venn av Demokrit. Denne samtidens mest berømte lege, praktiserte over alt i Hellas.
Han gjorde omhyggelige og systematiske iakttakelser over de forskjellige sykdommer, med beskrivelse av deres symptomer (diagnosen), som en forutsetning for å kunne forutsi sykdommens forløp (prognosen), og for å kunne foreskrive den rette behandling.

I så måte foregriper Hippokrates moderne legevitenskap. I sitt syn på sykdommers vesen tar han utgangspunkt i naturlige årsaker i den syke selv, ved å se bort fra metafysiske årsaker som demonbesettelse, magi eller gudenes straff. Han søkte derfor rasjonelle metoder for å kurere den enkelte sykdom, særlig basert på bruk av dietter.

Kanskje er det Demokrits teorier om den egentlige fysiske virkelighet som bygget opp av atomer, som har inspirert Hippokrates til det syn at sykdom har sin rot i legemet selv, og at naturen har sin egen helbredende kraft.
For Hippokrates var sykdom et resultat av en ubalanse eller disharmoni i legemet, og sunnhet kunne derfor gjenvinnes ved å gjenopprette dets likevekt.

Hippokrates overførte naturfilosofenes fire elementer til det menneskelige legeme og lærte at det finnes fire kroppsvæsker. En ubalanse i disse væskers rette mengdeforhold førte til sykelige tilstander. Den rette, eller harmoniske, blanding av ”de fire safter” befordret sinnets og legemets sunnhet.
Denne teori lå til grunn for årelatingen som helbredende metode, en svært utbredt metode som holdt seg til inn på 1800-tallet.

Psyke (temperament) og legemsbygning sto i sammenheng med de fire kroppsvæsker, den lyse galle var knyttet til det koleriske eller oppfarende temperament, den mørke galle (fra milten) til tungsinn eller melankoli, det flegmatiske, eller uforstyrrelige temperament til slimet og det sangvinske eller optimistiske, til blodet.

I oldtidens medisin ble de fire kroppsvæsker koblet til astrologiske forestillinger om at de var underlagt sine respektive planeter. Legene tok derfor hensyn til astrologiske forhold (for mennesket selv var et lite kosmos), med planetenes innvirkning på kroppsvæskene, i sine diagnoser. Slike forestillinger var høyst levende så sent som på 1500- og endog på 1600- tallet.

Hvilken enorm prestisje Hippokrates nøt langt opp mot moderne tid, fremgår av at hans samlede verker (eller skrifter som man tilla ham), ble utgitt første gang i Venezia i 1525.

Hippokrates formulerte de etiske prinsipper som ligger til grunn for den ed som oldtidens leger måtte avlegge, men som sikkert er eldre enn ham, og som er ført videre i den moderne legeed.

Neste–>

Advertisements

Kommentarer er stengt.

%d bloggers like this: