2.3 De milesiske naturfilosofer

De milesiske tenkere var bl.a. sterkt opptatt av spekulasjoner om kosmos natur og vesen. Aristoteles sa om Thales at han ga selv livløse gjenstander en andel av sjel, hvilket Thales sluttet ut fra magnetstenen (mineralet magnetitt) og rav. Med det siktet han til at når man gned på rav (gresk, elektron) trakk det til seg gjenstander liksom magneten tiltrakk seg jern. Thales utgangspunkt var, naturlig nok, den urgamle religiøse forestilling om det besjelede univers.

Thales fremste elev i Milet var Anaximander, som virket omkring 550 f. Kr. Han lærte at jorden er kuleformet og står i universets midte, svevende fritt i rommet. Månen fikk sitt lys fra solen, og solen anså han for å være en ren ildmasse som ikke kunne være mindre enn jorden. Jorden holdt seg i ro, i en tilstand av likevekt fordi den var like langt fra alle ting.
Anaximander skal ha vært den første som anstilte undersøkelser om himmellegemenes størrelse og avstand. Han hevdet at himmellegemene hviler på sirkler og kuler som de beveger seg på, en idé som holder seg like inn i renessansen.

I sine spekulasjoner over tingenes opprinnelse hevder han at grunnvesenet er et uendelig kaos, som inneholder alle ting uten å være noen av dem, og av dette utvikler alt seg ved hjelp av bevegelsen. Ved denne prosess er i tidens løp blitt dannet alle de materielle fenomener som verden består av.

Anaximenes, som levde i siste halvdel av 500-tallet, var elev av Anaximander. I likhet med Thales førte han hele skapelsen tilbake til et første materielt prinsipp, ”apeiron”, et begrep som han innførte.
Det er ikke likt vann eller noen av de andre tre elementer, men noe eget, apeiron-aktig fra hvilket alle himlene oppstår sammen med verdenene som er inneholdt i dem. Og den kilde som er opphav til alle eksisterende ting, er den samme som de vender tilbake til når de går til grunne, for ting er kun den samme substans i nye former.

Apeiron er udødelig og uforgjengelig, det rommer den hele årsak til verdens skapelse og ødeleggelse. For Anaximenes var luften selve ursubstansen. I fortettet form blir den til vann, til jord og til sten. Allting skapes ved fortetning og fortynning av luft, ved selve bevegelsen, som har eksistert fra evighet av. Jorden er som himmellegemene båret av luften og omkring den dreier seg de faste himmelsfærer. Han skal være den første som har iakttatt ekliptikken.

Anaximenes hevdet at ”pneuma” (det greske ord for luft eller ånd) gjennomstrømmer hele universet, og at vår sjel er fylt av pneuma. Slik var også menneskets sjel vesenslik verdenssjelen, for sjelen og universet ble begge holdt sammen av pneuma.

I 494 f. Kr. ble Milet erobret og brent av perserne. Det var slutten på den milesiske skole.

Neste–>

Kommentarer er stengt.

%d bloggers like this: