2.4 Heraklit, Xenophanes og Parmenides

Heraklit fra Efesos (ca. 535 – ca. 475)
søkte, i motsetning til de tidligere joniske naturfilosofer, ikke det grunnstoff av hvilket alt oppstår, men den kraft hvorved alt består. Han hevdet at verden, eller kosmos utgjør en harmonisk enhet, styrt av en evig ordnende fornuft, logos, som er nødvendig og rettferdig.

I alt finnes en skjult harmoni som er sterkere enn den åpenbare verden. Heraklit mente at alle ting er sammensatt av ild, og de oppløses igjen i ild, men med ild forstår han et grunnstoff, som den varme luft.

Alle ting skapes i en konflikt mellom motsetninger, men innenfor en samlende harmoni. Bevegelsesprinsippet er det evig skapende. Overfor Bevegeligheten kan intet holde stand. Alt er på vei til nye mål, mot det høyeres seier, hvorfra alt vender tilbake til ildens form.
På den ene side finnes den materielle verden med sin forandrende ild, sine konflikter og motsetninger, men på den annen side er all materie styrt av det evige logos

”Alt flyter” (panta rhei) og alt er ett, er kjente utsagn av Heraklit. Alt forvandles på tidens strøm. Når et prinsipp har møtt høydepunktet av sin makt, avles samtidig spiren til det motsatte. Når frukten når sin fulle modning, skapes også kimen til dens forråtnelse.

Den menneskelige sjel er en gnist av den evige Ild som har forvillet seg ned i de lavere regioner og blendes og hindres av sin forbindelse med legemet. Sansene er svake og bedrar oss stadig.
Unnfangelsen er begynnelsen til døden, som er begynnelsen til unnfangelsen, der er en evig kretsende verdenslov. Det er den gamle egyptiske idé, om livet som fødes av døden.

Xenophanes,
opprinnelig fra Kolofon i Lilleasia, antok et enkelt verdensprinsipp, en enhet av hele eksistensen. Opp mot polyteismen, flerguderiet, setter Xenophanes den ene guddom eller guddommelig vesen, en altbevegelig intelligens, som har skapt alt og besjeler kosmos.

Xenophanes fastholdt uviklingsprinsippet i naturen, i den biologiske og i den ikke-biologiske. Han sa at man har funnet muslinger inne på land og oppe i fjellene, og at man i steinbruddene i Syrakus har funnet avtrykk av en fisk og av alger, mens avtrykket av et laurbærblad ble funnet i Paros, i klippens dyp og på Malta flate former (fossiler) av alle slags gjenstander fra havet. Disse, sier han, ble frembrakt da alle ting for lenge siden var dekket av mudder, og avtrykket ble tørret i mudderet. Hele menneskeheten utslettes hver gang jorden føres ned i havet og blir til mudder. Slik begynner enda en skapelse og slik foregår grunnleggelsen av alle verdener.

Heraklits innsats innenfor den naturfilosofiske tenkning inspirerte tenkere som Parmenides fra Elea i Syd-Italia (omk. 500), som var elev av Xenophanes.

Parmenides
fremholdt at motsetningene og forandringene måtte springe ut av en grunnleggende enhet. Dette hele var selv uten forandring. Det er den uskapte, eller tankens verden, hvor det tenkende og det værende er ett og det samme. Vi kan gjerne kalle det et gudsbegrep.

Parmenides delte alt inn i det tilsynelatende, slik fenomenene og tingene tilsynelatende fremstår for oss, og slik de virkelig er, en egentlig virkelighet. Universet som helhet er virkelig, hva vi oppfatter med våre sanser er bare en tilsynelatende og falsk virkelighet.
Det er denne idé om en overordnet verdensånd eller -sjel som Platon senere utvikler i sin idélære. Det finnes en metafysisk, høyere virkelighet utenfor vår sansbare verden. Alt det skapte finnes på forhånd som idéer i verdenssjelen og springer ut av den.

Det værende og det ikke-værende er et ukrenkelig hele, i fullkommen likevekt om sitt sentrum, formet som en kule. Universet er en evig sfære (gresk, sphaira) av uforanderlig harmoni, av værende tanke og tenkende væren. Således er jordens og universets form kulen, hevdet Parmenides.

Neste–>

Advertisements

Kommentarer er stengt.

%d bloggers like this: