2.5 Pythagoras og den pythagoreiske skole

Samtidig med de joniske naturfilosofer, virket den legendariske Pythagoras (født omk. 580 f. Kr. på Samos) og hans skole i Syd-Italia og på Sicilia i siste halvdel av 500-tallet. Pythagoras, en av oldtidens mest berømte tenkere, hevdet at alle tings vesen består i deres tall: ”Alt det som vi kan erkjenne, rommer tall, uten dem kan intet tenkes eller vites.”

Pythagoras stammet fra det gamle ridderaristokratiet. I Kroton, hvor han slo seg ned i sin landflyktighet, stiftet han et brorskap som skulle øve alle sine medlemmer i alle de dyder og ferdigheter som var eiendommelige for de gamle adelige slekter. Brorskapet var et mystisk-religiøst samfunn som innviet medlemmene i de høyeste religiøse mysterier, hvilket samtidig innebar en innvielse i naturens mysterier.

Vitenskap og mystikk var uløselig bundet sammen, veien til vitenskapelig erkjennelse gikk gjennom mystisk-religiøs åpenbaring. Først langt inn på 1700-tallet skal vår europeiske naturvitenskap endelig frigjøres fra denne gamle forestilling, etter at Johannes Kepler har sprengt det gamle verdensbilde og Carl von Linné skaper sitt naturhistoriske klassifikasjonssystem.
Ved sine hemmlighetsfulle seremonier, vakte de pythagoreiske brorsamfunn mistro, og til sist ble de sprengt ved makt

For pythagoreerne ligger et abstrakt prinsipp til grunn for tingenes vesen, liksom moderne naturvitenskap uttrykker materiens lovmessighet i matematiske formler. Skulle man anvende en religiøs betraktning på dette, kunne man si at de matematiske formler uttrykker Guds tanker, som styrer universet, fra kosmos til atomnivå.
Det er, i bunn og grunn, den eldgamle logos-idé og den egyptiske forestilling om (gudinnen) Maat, personifikasjonen eller guddommeliggjørelsen av den rasjonelle kosmiske orden.

Pythagoras selv hadde studert i egyptiske templer. Med ham introduseres matematikken i naturfilosofien, men da mer å oppfatte som tallmystikk, basert på hellige tallforhold.
Ved besøk i Babylonia og Egypt, hadde Pythagoras tilegnet seg disse lands matematiske kunnskaper og bygget senere selvstendig på dem.

Tallet 4, hevdet han, rommet den evige naturs kilde og rot, det er altså det guddommelige tall, fordi, ved å summere tallene fra 1 til 4 får man 10, som er ”selve tallets natur”.
Tallfølgen 1, 2, 3, 4 uttrykte selve skapelsens hemmelighet, fordi de representerte henholdsvis punktet, linjen, flaten og kuben. Den samme tallmystikk, eller matematiske mønster, fant han igjen i skalaens struktur, den utgjorde musikkens vesen fordi den lå til grunn for de tonale harmonier, som hele universets struktur bygget på.

Under eksperimentelle forsøk med strengens lengde fant han tre samklanger, oktaven, kvinten og kvarten og at svingetallet er omvendt proporsjonalt med strengens lengde. Den lengste strengen har lavest svingetall og dypest tone.
Oppdagelsen av den musikalske harmonis vesen førte pythagoreerne til deres lære om sfærenes musikk, en idé som ble tatt opp av Platon.

Pythagoreerne lærte at himmellegemene roterer omkring senteret i bestemte forhold, noen hurtigere, andre langsommere, avhengig av avstandene. Fordi det eksisterer et bestemt aritmetisk forhold mellom dem, skaper de musikk og himlenes bevegelser utgjør således en harmoni. Å finne og å utvikle tallharmoniene er verdens mål.

For titallets skyld forestilte man seg at verden består av ti kretser, ytterst fiksstjernehimmelen, som dreier seg fra vest til øst, innenfor dem de fem planeter og sol, måne, jord, og en for oss skjult motjord. Alle disse svingende himmellegemer frembringer en tonerekke, sfærenes musikk, som vi gjennom visdom og sjeletukt kan sette oss i stand til å høre og leve etter.
Pythagoras lære og nyplatonismen får et nytt gjennombrudd i siste halvdel av 1400-tallet i Medicéernes Firenze og inspirerer og gir grobunn til renessansen og dens skjønneste kunstverk, samtidig som de blir fødselshjelpere for det som skal utvikle seg til moderne naturvitenskap.

Som de første hevdet pythagoreerne at jorden er rund liksom hele universet, og at jorden, sammen med solen og de øvrige himmellegemene, roterer omkring en ”sentralild” midt i universet. Det ble sagt om Pythagoras at han var den første som kalte himlene for kosmos og jorden for en kule. Oppdagelsen av at i en rettvinklet trekant er hypotenusens kvadrat lik summen av kvadratene av katetene, tillegges også Pythagoras.

Pythagoreerne praktiserte legemets renselse ved hjelp av medisin og sjelens, eller psykens, renselse ved hjelp av musikk. Pythagoras skal også ha vært den første som brakte troen på sjelevandringen og reinkarnasjonen til Hellas. Han var påvirket av den orfiske mystikk (som vi vil komme tilbake til) og mente at livet skyldes et syndefall fra en sjelens paradisiske tilværelse til legemet som et sjelens gravkammer og fengsel. Derfra søker sjelen å utfri seg, ved renhet, askese og kontemplasjon, fra sansenes og syndens verden, for slik ad mystisk vei å erkjenne og søke forening med sitt utspring i guddommen. (Denne mystikk ligger til grunn for gnostisismen og nyplatonismen, som vi vil komme tilbake til.)

Men den pythagoreiske læresetning er neppe unnfanget av Pythagoras, babylonierne kjente den allerede 2000 f. Kr.
Det sensasjonelle gjennombrudd i den greske matematikk som pythagoreerne innledet, førte kort etter mesterens død til skolens oppdagelse av de inkommensurable (umålelige) forhold, som ikke passet inn i en rasjonell helhet. Dette var rystende for troen på en iboende harmoni i den fysiske verden, og åpnet for ideen om det ubegrensete og uendelige rom.

Neste–>

________________

Kommentarer er stengt.

%d bloggers like this: